Pokertips (av Drea Karlsen)

Drea Karlsen (norsk pokerspiller)Vi har vært så heldige at vi får lov til å publisere en artikkel som Drea Karlsen har skrevet eksklusivt for oss. Du finner flere gode observasjoner og tips om poker, samt opplevelser fra hverdagen til en av PokerNorges aller flotteste damer, på bloggen Dreakarlsen.com.

Ah, poker. Jeg blir seriøst aldri lei av dette fantastiske spillet! Eller, vel, av og til blir vel til og med jeg lei, som for eksempel de gangene jeg blir så skuffet over resultatet at jeg ender opp med å sitte i en krok og grine av det. Ja, det er sant – jeg griner nesten hver eneste gang jeg ryker ut av en større live-turnering! Hvor teit er ikke det? Men – er det egentlig så rart?

Før årets NM i Dublin, hadde jeg brukt mye tid på å studere spillet. Jeg brukte time etter time på å se Youtube-videoer, jeg har spilt mye og jeg har lært enormt mye! Forhåpningene var dermed store før årets NM. Endelig var jeg god nok til å kunne gjøre det skikkelig bra. For det hadde jeg endelig innrømt for meg selv, nemlig, det faktum at jeg faktisk ikke hadde vært god nok tidligere. Jeg trodde jeg var det, men jeg var aldri i nærheten. Jeg var for uerfaren og for dårlig, rett og slett.

Som pokerspiller går man gjennom flere faser

Fase 1: Man starter som nybegynner, og selv om man er fullt klar over at man er fersk og uerfaren, så tror nok de aller fleste av oss at vi er mye bedre enn det vi egentlig er. Vi kommer inn i et miljø og tenker at vi sikkert er bedre enn gjennomsnittet. Så lever vi i den troen en stund, selv om resultatene uteblir. Vi skylder på uflaks, vi banner og roper hver gang vi blir dratt ut på river (for at andre spiller dårlig), og vi prøver igjen med nytt mot. Så banner vi og kjefter vi litt på nytt, for igjen taper vi jo. Så frustrerende! Vi hater poker, og vi sier som vi ofte gjør etter en litt for gøy fest med litt for mye alkohol; jeg skal aldri drikke igjen. Eller, som i dette tilfelle; jeg skal aldri spille poker igjen.

Men det gjør vi jo. Gang på gang. Og så kommer vi etterhvert inn i en ny fase. Fasen hvor man oppdager at man så absolutt ikke er så god som man først trodde. For meg kom denne fasen ganske kjapt, heldigvis. Da jeg som total newbie deltok i mitt første poker-NM i 2012, trodde jeg at jeg var ganske så god i poker. Jeg hadde da spilt poker med kompisene ganske mange ganger før, og dessuten hadde jeg sett poker på TV! Dette skulle jeg lett klare.

Jeg satte meg ned ved bordet i Dublin og var så klar for å knuse dette laget. Drea, norgesmester i poker … det klinga bra.
Men … hva skjer? Hva … hva snakker de om? Nuts? Hva er det? Posisjon? Jeg sitter da i samme stolen hele tiden, eller? Hva? Hæ? Pot odds, implied odds, outs, gutshot, open ended, fisk, tilt? Hva er det de snakker om?

Fase 2: Wake up call. Det kan man trygt si. Jeg forstod at jeg ikke skjønte en dritt. Jeg forstod at jeg sugde i poker, at dette var noe jeg ikke kunne en brøkdel av. Og da ville jeg bli bedre. Konkurranseinstinktet våknet. Dette ville jeg skjønne! Dette ville jeg bli bedre i. Dette ville jeg bli god i! I denne fasen starter jobbinga. Man begynner å studere, og man begynner å lære.

Så kommer fase 3, som jeg for øyeblikket føler jeg befinner meg i. Jeg vet at jeg ikke er best, jeg vet at jeg har utrolig mye å lære fremdeles. Jeg vet at jeg fremdeles gjør store feil, men jeg lærer i alle fall av dem! Jeg skylder ikke på motstanderen eller kortene. Uflaks eller andres spill er uviktig, det er jo ikke det jeg kan forandre! Jeg må se på det jeg kan gjøre. Om jeg spiller online, så går jeg gjennom alle de viktige hendene i ettertid – både de jeg vinner stort med, og selvfølgelig de jeg taper mest med. Hva gjør jeg feil? Hvor gjør jeg feil? Hva er bedre å gjøre? Så sender jeg gjerne over hand histories til spillere jeg ser på som gode, og spør hva de ville ha gjort. Gjerne flere, for å få flere synspunkter. Så lærer jeg.

Og det er her grininga kommer inn. I denne fasen har man jo begynt å få til litt. Man får litt resultater her og der, og man blir ikke lenger sett på som den største fisken rundt bordet. Man tenker gjennom mye i hver eneste hånd, og det meste går til og med på auto. Det er automatisert, man har jo vært i den samme «spotten» så mange ganger før at man vet hva man skal tenke på. Endelig har man faktisk blitt såpass god at man kan klare å komme langt! Endelig er man faktisk bedre enn gjennomsnittet! Endelig kan man klare å få litt resultater!

Men, så uteblir allikevel resultatene. Kanskje har man en dårlig dag på jobb, kanskje gjør man en stor feil i en vanskelig spot man ikke før har vært i, kanskje har man uflaks, kanskje vil det seg bare ikke akkurat når det gjelder. For selv om man er flinkere enn man var for tre-fire år siden, så er det mange komponenter som skal gå opp for å nå et finalebord i en større sammenheng. Det er ikke bare å bli god nok å cruise inn til seier. Man taper flere ganger enn man vinner, og selv om vanligvis mellom 10-15% av feltet går i pluss i en pokerturnering, så er det kun én vinner. Kun én plass man er ordentlig fornøyd med å havne på. Å ryke er alltid en skuffelse. Det er ikke ofte man vinner en turnering, og det skal veldig mye til for å klare det. Man deltar gang på gang i håp om å sitte igjen helt til slutt, men nesten alltid ender det annerledes. Da er det ikke så rart at det blir litt tårer i blant.